Akkurat når ideen om å kjøre Østersjøen
rundt dukket opp første gang er litt usikkert, men ideen har fra
min side vært der lenge. Etter at broen mellom Sverige og Danmark
ble bygget er det jo også mulig å kjøre rundt hele sjøen
uten å måtte ta båt. For motorsykler skal kjøres,
ikke fraktes...
I 2011 begynte ideen å ta mer konkrete former, og det ble bestemt
at turen skulle gå i 2012. Vinteren ble brukt til planlegging og
forberedelser. For en fergefri tur måtte vi også innom Russland
og det krever litt mer enn å reise i resten av Europa. Visum til
Russland ble skaffet gjennom Privjet som også ordnet hotell til oss
i St. Petersburg. Dette var det eneste konkrete målet på turen
der det også var bestilt overnatting på forhånd. Planen
ellers var å campe i lavvo der vi fant det for godt.
I løpet av kvelden 20. juli samlet vi oss på Gjøvik.
Det som opprinnelig var fem menn i sin beste alder var blitt til fire ved
starten. Vi fire var Tommy på Transalp 700, Sigbjørn på
GS 1200 Adventure, Ole Kristian på Pan European med sidevogn og jeg,
Baard på F 800 GS. Fire mann på to Honda og to BMW.
Lørdag morgen startet vi friskt med mål om å komme
langt opp i Sverige. Planen var å kjøre med klokka samt å
ta to lange etapper for å kunne kjøre inn i Russland på
mandag. Været var med oss og etter en noe treg start med for mange
pauser fikk vi opp tempoet og nådde Lycksele etter 82 mil.
Første
dag kjørte vi 825 km. Nord i Sverige er kveldene lange og lyse, vi fant en campingplass og
slo opp lavvoene for første gang. Turen har startet. Neste dag trillet
vi videre nord og østover. I Happaaranda var Sverige slutt, Finland
neste. På vei mot Kuusamo hadde GPS'en ledet oss inn på en
fin grusvei, slikt er fin bonus på en lang tur. De nordfinske veiene
var ellers fine og vi nådde dagens mål i Kuusamo, ny camping.
Vi var nå omtrent 5 mil fra russergrensa, litt spent på hva
neste dag ville bringe.
Andre dag kjørte
vi 698 km. Før vi forlot Kuusamo handlet vi godt med mat og tok ut en passe
sum rubler som vi sikkert kom til å få bruk for. Veien mor
grensa var som de andre veiene i Finland helt grei med asfalt og furuskog
ved siden av. På grensa var det ikke andre reisende og vi ble sjekket
ut av Finland og trillet noen hundre meter videre over til Russland. Først
passkontroll, så grensekontroll. Syklene måtte importeres midlertidig,
vi måtte vise pass med visum, vognkort, grønt kort og fylle
ut diverse skjemaer. Russerne var vennlige og hjalp oss og etter en drøy
time var vi klare. Russerne viste tydelig interesse for sidevogna og tok
bilder av den. Senere forstod vi hvorfor. Etter å ha vist pass ennå
en gang slapp vi forbi den siste porten og var klar for russiske veier.
Men hvilken vei. Et spor med løs sand og store steiner. Vi har kjørt
på dårlige veier før vi, så det var bare å
sette passe fart. Etter et par mil kom vi til neste kontrollpost med låst
port og måtte vise pass ennå en gang. Det var fremdeles i orden
og vi slapp også gjennom denne kontrollen. Men ble veien noe bedre
– nei! Været var bra og vi hadde alt vi trengte så turen gikk
videre mot øst. Vi møtte ikke mange og de vi så hadde
gamle russiske firehjulstrekkere eller Ladaer. Ingen lastebiler eller andre
"normale" biler. Vi kjørte forbi noen landsbyer som nok hadde sett
bedre tider. Husene var der og folkene var der, det ser idyllisk ut i pent
sommervær men det er nok langt fra sannheten. Det ble etter hvert
medbrakt lunsj etter veien og det var her Sigbjørn første
gang oppdaget en rar lyd fra girkassa på 1200'n. Vi hadde ennå
langt igjen ut til hovedveien så det var bare å kjøre
på. Etter omtrent 20 mil med dårlig grusvei var vi ute ved
M18, hovedveien mellom Murmansk og St. Petersburg. Det var en bensinstasjon,
men de var tomme for 95 og 92 oktan bensin. Kun 80 oktan eller diesel.
Syklene var så godt som tomme, sykkelen til Sigbjørn viste
alvorlige symptomer, vi var sultne og trenge et sted å sette opp
lavvoene. Nærmeste "by" var Loukhi, og der fant vi etter å
ha kjørt forbi to ganger en bensinpumpe som i alle fall hadde 92
oktan. Så hadde vi da bensin, for å finne leirplass kjørte
vi en kilometer tilbake på veien vi kom fra og fant et spor ut i
skogen. Det ble leirplass sammen men en million mygg. Mat ble laget og
gravøl for Sigbjørns 1200 drukket. Det var ingen tvil om
at den ikke kunne kjøre langt videre for egen girkasse.
Tredje dag kjørte
vi 250 km. Neste dag kjørte vi inn mot Loukhi for å finne en måte
å få hjem pasienten. Ved byens eneste pensjonat stoppet den
helt. Finale. Vi gikk inn og tok en kaffe og kom i prat med noen som kunne
litt engelsk. De var hjelpsomheten selv og hjalp å ordne transport
for Sigbjørn og sykkelen til Murmansk. Derfra skulle de videre til
Kirkenes der sykkelen gikk med Hurtigruta og Sigbjørn med fly. Takket
være redningsforsikringen så dekket forsikringen hjemtransport,
men turen til Sigbjørn var slutt.
