Vi
ankom Solla og Elefanttreffet tidlig på ettermiddagen. Vi var ikke
alene! Det var folk og motorsykler overalt. Absolutt over alt. Veien fra
Solla til innsjekkingen var enveiskjørt og sperret for alle andre
kjøretøy enn motorsykler. Den siste kilometeren før
innsjekkingen stod det parkert motorsykler tett i tett langs veien. Og
folk gikk og bar pådet de hadde av bagasje. Uerfarne som vi var så
kjørte vi selvfølgelig helt frem til innsjekkingen. Når
vi svingte ned til innsjekkingen begynte vi å forstå hvordor
det var så mange som stod parkert langs veien. Stikkordet var NED.
Neste stikkord var SNØ og GLATT. For å få sykkelen til
å stå når vi skulle sjekke inn måtte vi parkere
i gir eller på tvers for at ikke sykkelen skulle velte. Samtidig
som det var bratt, glatt og snø var det flere hundre folk som gikk,
stod og bar på bagasjen sin. Vi hadde kommet til begynnelsen på
kaos. Etter en halvtime eller så i kø fikk vi sjekket oss
inn som nummer tretusen og noe. Men tillatelse til å kjøre
videre inn på treffplassen. Som også var bratt, glatt og full
av snø. Egentlig fullstendig uegnet som treffplass, men det var
det visst ingen som hadde opppdaget. Vel inne var vi i tvil om hvor vi
skulle gjøre av oss. Det var i utgangspunktet omtrent en meter snø,
og telt var det overalt. Der det ikke var telt var det digre snøhauger
som var gravd unna for å få opp teltene, eller det stod parkert
motorsykler. Vi hadde med en lavvu som trengte sine kvadratmeter for å
slås opp. Etter å ha kjørt ned og ned uten å finne
plass stoppet vi for å ta en rådslagning. Bak oss var det bratt
og glatt oppover, foran oss var det ennå brattere og glattere nedover.
Plass var det ingen sted. Vi snakket med noen rundt oss som fortalte at
bakken foran oss var fryktelig bratt og glatt, det var ingen som hadde
kjørt ned der. Vi så jo selv at folk kom krabbende oppover
på hender og føtter. Vi var fanget... Det var liten vits å
prøve å kjøre opp igjen, der var det jo ikke plass.
Altså måtte vi ned. Vi hentet frem en boks dekklister og dusjet
dekkene og satt forsiktig utfor. Ole Kristian først. Han kom ned
på hjulene! Jeg etter, det gikk også bra! Stein hadde den tyngste
sykkelen og tok av veskene for sikkerhets skyld, og han kom også
hel ned. Etter å ha kommet ned ble det litt rot, i det jeg kjørte
ennå lenger ned der jeg faktisk fant en plass vi kunne få opp
lavvuen. Problemet var at de andre ikke oppfattet hvor det ble av meg,
og rotet seg oppover i en annen retning. Omsider fikk vi kontakt igjen,
og teltet kom opp. Noe slapt riktignok, vi orket vel ikke å grave
vekk så mye snø som vi burde. Heller ikke denne plassen var
rett, så alt ble litt skjevt, men vi fikk da plass alle tre. Mørket
hadde lagt seg innen vi kom på plass, men nå var vi her! Det
ble en runde for å forsøke å orientere oss i mørket.
Det hele var rett og slett enormt. Så mange gærninger som reiser
av gårde på motorsykkel for å bo i telt på en fullstendig
uegnet treffplass!. Det hele var uvirkelig. Nesten som et norsk Primustreff
ganger 100. Mens vi gikk der hadde det dukket opp et par bekymringer. Klutsjen
på Ole Kristians KTM hadde takket for seg etter at vi kom oss innenfor
gjerdene. En rask sjekk viste at det var tomt for hydraulikkvæske...
En annen bekymring var utreisen fra plassen igjen. Vi bodde helt nederst.
Det var bratt og sporete med masse løs snø for å komme
ut igjen. Og hvor mange andre ville blokkere veien opp igjen på søndag
morgen? Dessuten følte ikke Stein seg helt pigg. Summa summarum
bestemte vi oss for å komme oss ut igjen lørdag ettermiddag.
Om vi ikke skulle komme ut før langt på dag på søndag
kunne det bli en svært sen kveld før vi nærmet oss Hamburg
som vi burde på søndag kveld. Båten tilbake fra Kiel
går mandag i to-tiden enten vi er der eller ikke.
Lørdag våkner vi til samme kalde klare vær vi har hatt i flere dager nå. Synet er fantastisk. Svære grantrær tunge av snø, sol som skinner på tusenvis av telt og motorsykler. Etter frokost på Steins nye kokeapparat må vi ut å se på livet i leiren. Hydraulikkolje må vi også finne. Livet er mangfoldig, nasjonalitetene også. Her er selvfølgelig masse tyskere, men også tsjekkere, polakker, russere, italienere, spanjoler, franskmenn, hollendere, engelskmenn og sikkert noen flere. Det vi ikke ser flere av er skandinaver. Om de var der, så så vi ikke flere nordmenn, heller ingen svensker, dansker eller finner. Motorsyklene er ikke så mye hyllevare, de fleste er mer og mindre modifisert og det er mange artige løsninger å se. I infoheftet vi fikk var det angitt to servicesteder og vi oppsøkte begge for å spørre etter hydraulikkolje, men det hadde de ikke. Prøv i Solla fikk vi høre. Ja vel... hvor er Solla. Et skilt viste til Solla 2 km i den retningen vi hadde kommet fra. I stedet for å gå en kilometer ned igjen for å hente sykkelen og forsøke å komme opp, fant vi ut at det var like greit å gå. Så fikk vi sett alle motorsyklene som stod parkert langs veien også. Tett i tett i 1,5 kilometer stod de parkert. Alle slag og nasjonaliteter. Alle på sommerdekk, de fleste totalt uegnet på vinterføre. Men så var det som tidligere nevnt tørre veier og flotte forhold for å kjøre motorsykkel, selv om snøen lå høy og skiløypene lå klare ved siden av veien. I Solla fikk vi oljen og gikk tilbake samme veien, nesten. Når vi nærmet oss innsjekkingen så var det så mye folk og motorsykler at det nesten ikke var mulig å gå til fots en gang. Vi smatt inn en pårt i gjerdet og gikk blant teltene ned dit vi bodde. Hydraulikkoljen gjorde susen, den, klutsjen kom så fint tilbake, så.
Tiden gikk og vi pakket ned utstyret og gjorde klar til avreise. Litt spent på turen opp og ut av området, men satset på at Trelleborg dekkene skulle gi tilstrekkelig grep, selv uten pigger. Og det holdt, vi kom oss opp og ut. Men tungt var det og varme ble vi. Hvem sier det er kaldt på vintertur? Om ikke motorsykkelen kokte når vi var oppe, så var det ikke langt unna at jeg gjorde det. Utkjøringen var motsatt vei av Solla, og jamen stod det ikke parkert motorsykler en kilometer eller to i den retningen også. Etter å ha surret litt med å finne hovedveien ned mot A3 så kom vi oss omsider på rett vei.
