Lørdag 21 mai var det tid for Grenseløst 2005. Et arrangement
i OTC-ånd i grensetraktene mellom Norge og Sverige i Finnskogen og
omegn. Det var over 60 påmeldte fra Norge og Sverige som samlet seg
på Morokulien Camping, de fleste kom i løpet av fredagen.
Vi bodde to minutters gange fra Sverige, og det var mange som var over
grensen for å handle folkøl og godis på Statoilstasjonen
der.
Jeg reiste ikke opp på fredag som de fleste andre, men derimot
tidlig lørdag morgen. Var på sykkelen 07:00 og tok veien om
Askim og Bjørkelangen til Skotterud, og så til Magnor og Morokulien.
Trillet inn på plassen mens de overnattende holdt på med forkost
og andre morgenærender. Lesset bagasjen inn i hytta til Vidar &
co og var klar for dagens grenseløse kjøring.
Kjørerne ble delt inn i fire grupper etter ambisjoner og mot.
Jeg valgte "slowriders" med Erling som guide. De raske, ambisiøse
raste av gårde først, mens vi sedate ventet til slutt. Ali
Baba ledet av i fint driv inn i Sverige på fine veier, mest uten
asfalt. Vi krysset grensen flere ganger i løpet av dagen, og kun
GPS
sporet vet nøyaktig hvor vi egentlig var. Dypt der inne i skogene
passerte vi en gang en ensom Africa Twin, gjenkjent som Arnes velbrukte
sliter. Den stod der ensom og enda mer velbrukt enn før. Hva hadde
skjedd? Svaret kom litt senere på dagen: Noen hadde stoppet, men
ikke alle, og Arne var på legevakta på Kongsvinger... Nå
var det ikke værre enn at han dukket opp på campingen senere
samme kveld med hånda i gips.
Været som var strålende om morgenen, strålte utpå
ettermiddagen på en våtere måte. Vi stod lenge på
Esso på Vestmarka og vurderte været. Det var to mil til campingen
langs hovedveien, og ca 10 mil langs planlagt rute... Mange valgte det
korte alternativet, mens vi var 8-10 sykler som fulgte plan A. Var det
så lurt? Ja, men vått ble det. Kort tid etter vi hadde forlatt
Vestmarka begynte det å regne. Og lyne. Og tordne. Masse, av alt.
Vi passerte Skillingsfors mens det stod på som verst. Men når
det regner som verst er det forsåvidt greit, for da kan det bare
bli bedre etterpå. Og det ble det, og gruppen stoppet for en liten
pause. Mye var vått, også fyrtøyet til Erling som var
mer enn litt røykesjuk. Alle triks ble forsøkt for å
få fyr på røyken, og etter lang tid så lyktes
det. Roen senket seg, pausen bli litt lenger enn først tenkt, men
alle kunne senere kjøre videre. Regnet hadde nesten gitt seg også,
og turen gikk igjen mot Morokulien. Når vi kom tilbake i 19-tiden
hadde kroa stengt for dagen, så vi måtte ordne mat på
egen hånd. Med oppholdsvær, fyr på grillen og Statoil
rett over grensa ordnet det seg greit. Pølser og øl.
Søndag var det ikke noe annet program enn hva hver enkelt hadde
lyst på. Noen reiste veldig tidlig, andre ikke fullt så tidlig.
Jeg hadde latt Garmin være med å bestemme ruta hjem, og fikk
en liten overraskelse litt inne i Sverige. "Sving til høyre: Grusveg".
Grusveg var å ta hardt i, liten sti var nærmere sannheten.
Så lang var den ikke, men helt grei som en avveksling til asfalten.
Litt senere ble det en annen grusstubb, men hjemveien var for det meste
asfaltert.
Oppdatert 1 juni 2005